HVERDAGSKOST

Da jeg var liten
   - og dette var min oppvekst

Da beskyttelse ikke beskyttet
Da fravær var bedre enn nærvær
Da stillhet var mer verdsatt enn latter
Da mørke hjalp hun syke

Da jeg var liten
   - og ikke kunne tidsbegrep

Da timer virket som år
Da søvn skapte fremgang
Da dager ble til måneder
Da venting var alt jeg kunne gjøre
Da tunnelen kun ble lengre 
Da sykehuset stadig sendte henne hjem uten forbedringer
Da hun syke aldri ble bedre

Da jeg var liten 
    - og ikke forsto stort

Da alle ordene var usagt
Da stemmen sitter fast i tankene
Da alle rundt én var stumme
Da lyd skapte smerte 
Da forklariger ville gjøre én bekymret 
Da uvitenhet gjorde én mer redd enn noe annet

Da jeg var liten
    - og dette hverdagskost

lyset i enden er skummel
blendende og glovarmt
så jeg skyver det lenger frem
forlenger tunnelen
ubevisst
(men bevisst)

når alt ser lyst ut
er jeg lettere å knuse
lettere å såre
og bli såret
hardere å se mørket fra tunnelen, igjen

følelsene er blandede
(uvisste)
om jeg vil bli blendet eller kullsort
innvendig

går jeg frem er det bare en vei tilbake
det varme er varmt i bare en kort periode
alltid

ender tilbake i mitt sorte hull
alltid

alltid

tunnelen begynner å skrumpe inn
og lyset i enden virker lenger og lenger unna
som dagene går

jeg er igjen fortapt i mine egne tanker
kontrollen er mistet, nok en gang

hjertet bærer igjen den sorte tunge steinen
mer som et fjell nå
borrer seg ned i hjertet
og det svartner

skader de rundt meg mer enn meg selv
men jeg hater det mer enn noen

en byrde så tung og bære, som bly
med et hjerte sort, som kull

selv så vakkert univers hjerte mitt slår i.

det høres kanskje rart ut, men jeg lengter tilbake til det mørke stedet. der jeg hadde kontroll.
lengter etter suget og tungheten i magen at kroppen var så ør av slitenhet at jeg sovnet på flekken.
tungden ga en trygghet om at jeg enda var her på jorda, fysisk gikk på overflaten av denne planeten.
savner det sorte hullet som sugde alle andre tanker ut av hodet og inn i magen for så å bare konsentrer meg om mat, all fokus på kalorier for den eksakte dagen.
tomheten.

jeg er ikke mer glad nå, så hvorfor ikke gå tilbake til der jeg følte meg litt bedre(?).
der jeg sov godt halve dagen, har ikke noe liv uansett.
det ser lyst ut.


men jeg vil ha tilbake den svarte tunnelen der det ikke en gang var en ende.
selv så vakkert univers hjerte mitt slår i.

liker så godt å ha et sted som jeg kan uttrykke meg akkurat som jeg vil
hvor jeg ikke kan se ansiktene til dem jeg kommuniserer med
at jeg ikke kan se reaksjonen, ansiktsuttykket.

jeg har ingen motivasjon til å gjøre noenting lenger
eneste jeg vil er å gå turer ved havet
gjemme meg bort fra verden
fra alle folk
fra realiteten
fra alvoret
fra alt som skremmer meg.

trenger sårt noe som kan gi meg motivasjon
få meg ut av feriemodus
frem i lyset, til en forandring.

jeg trengs og syns.

femtende april totusenogtretten

Det ringte på. Jeg slapp han inn uten og høre hvem det var. Jeg så ikke på han i det han gikk inn døra, jeg var allerede på kjøkkenet og helte i to glass vann. Vi satt oss ned på de knirkete, gamle, hvite stolene som jeg hadde arvet. På puta jeg satt på var det flekker fra før jeg eide de. Jeg likte det når ting hadde en historie bak seg, spesielt når det kom fra min egen familie. ”Alle er deprimerte til tider”, var det første han sa, jeg merket han så på meg, men orker ikke øyenkontakt. ”Ja”, svarte jeg, mens jeg flyttet på vannglasset jeg stirret ned på. Han klarte alltid å si de riktige tingen, han leste meg rett. Jeg var nede i et sort hull igjen uten og registrere at jeg en gang var på vei ned igjen.

Badet var ikke vasket på flere uker. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet og vasket det overfladiske. Vasken, toppen av doskålen, de mest synlige flekkene på gulvet og speilet. Det var helt rent, ikke en flekk, så sto jeg der igjen og så på mitt eget speilbildet. Sikkert i en halvtime lette etter noe jeg likte, og etter jenta jeg ville være. Men hun var borte, fortapt i seg selv. Jeg likte ikke noe jeg så. Så bare en tom, stygg ingenting som stirret tilbake på meg, jeg kjente henne ikke.

Jeg har blitt lat igjen, klarer ikke konsentrere meg og klarer ikke bestemme meg for hva jeg skal gjøre først. Så ender som regel opp med å bare ligge i senga og titte i taket eller sovne i 15 tiden. Føles ikke ut som jeg har noe liv lenger, ikke noe jeg gleder meg til selv om jeg har flere planer jeg elsker fremfor meg, men alt virker som en evighet til. Akkurat nå virker livet mitt tomt, like tomt som jeg føler meg innvendig. Som jeg har en stor svart stein som ligger på brystet mitt og stadig vokser, som gjør at jeg ikke kommer meg opp. Svartfargen smitter over på hele meg, graver seg ned i hjerte mitt, jeg føler meg som jeg blir i ett med den. Som vi har en tvunget skjebne sammen, for alltid. 

sett gjennom alt nå
sett gjennom hele våres historie
sett hvor vi knakk sammen og skilte våre veier
sett hvor vi burde gjort dette så mye lenger før
sett hvor fæle vi var mot hverandre og ikke behandlet hverandre verdig
sett hvor vi ødla hverandre og lagde arr for alltid
sett hvor barnslige vi var, hvor urealistiske og i drømmeverden vi trodde vi var
sett du dyttet meg ned i det mørke igjen, hvor jeg ikke kjenner meg selv igjen
sett du moste meg og fikk meg til å bli en knøttliten ingenting

sett hvor langt fra denne tilstanden jeg har vært det siste året


sett at ansiktet mitt var mer fylt av tårer enn smil da du var i livet mitt
sett hvordan du såret meg og jeg deg, gang på gang.
sett hvor ond jeg var og skjønner ikke at dette var én gang meg.

sett hvordan du gjorde meg sterkere og hvordan jeg ble den "mektigste" og hadde overhånd til å såre deg, gjøre deg skikkelig vondt
sett hvordan det gjorde meg godt og hvor uten samvittighet jeg var

sett hvordan det hele startet så utrolig teit og ente enda dummere
sett hvor umoden og uinteligent jeg var, hvordan du fikk denne dårlig siden ut av meg


sett hvor bra person jeg faktisk er, uten deg, hvor flott jeg har det og hvor fantastisk jeg føler meg
sett hvordan jeg klarte å endelig stå opp for meg selv og si mine meninger ærlig, rett frem
sett hvordan jeg har forandret meg, utviklet meg til noe så mye bedre, så mye mer selvstendig, så mye mer fri, så MYE mer sterkere  

noe nytt

blanke ark igjen.
snart en ny by
ny leilighet
nytt land
snart

der ingen kjenner meg og jeg kjenner ingen.
det føles så godt, men samtidlig så skremmende.
men jeg skal være sterk, klare dette på egenhånd
som så mange ganger før
kun meg i nye omgivelser
i ny drakt

jeg skal finne meg selv
med en ny start
der ingen kjenner meg, og jeg kjenner ingen.

jeg tar med meg livet mitt og flytter
med håp om for å finne meg selv.
finne noe nytt, noe inspirerende
noe som kan gi livet mitt mening
noe spennende
noe gøy

noe som får meg ut av dette sorte hullet
jeg snur meg til høyre og ser mørke
jeg snur meg til venstre og ser tykk tåke
jeg ser opp og ser ikke enden av tunnelen
jeg ser ned og ser på en jente jeg ikke vil være.



for
jeg har hørt det er lettere å finne seg selv
der ingen kjenner deg
jeg er snart klar.

having a blue day

ikke hatt en av de beste dagene mine i dag så kun holdt meg innendørs.
ender ofte opp på youtube for å finne noe som kan inspirere meg eller få meg i bedre humør.
og fant denne accounten helt tilfeldig, American Hipster.
det handler om folk som virkelig bryr seg om og elsker det de gjør.
og jeg finner det interessant at de finner sine ting blandt andres søppel og
saker folk vanligvis ikke ville hatt, eller sett på som verdifulle.
så gjør de det om til noe kult og moderne, og som også gir en helt spesiell og genuin stil.
disse tre er mine favoritter og anbefaler at dere ser resten av dem på youtube.

den første finner f.eks. ting på dynga, fornyer og moderniserer dem til bruksmøbler.
så enkelt som å gjøre noe gammelt inn til noe nytt,
og fremdeles kunne holde preget av gammel kvalitet og sjarm.




denne tar for seg en dame som henter gamle klær som ingen vil ha, finner de spesielle plaggene
som kan prege en sær stil og gjøre noen unik. viser hvordan hun kan finne et plagg blant
hundre som kan bli favoritt plagget til noen og gi dem en spesiell essens.



den siste tar for seg fotografen Bex Finch som foretrekker å ta bilder med kamraer
med gammeldags film, for å gi dem en glød og origianlitet som nye digitalkamraer
ikke klarer å fange på samme måte.
hun har også en hjemme side her og har en tumblr her hvor hun publiserer fantastiske bilder.





alle disse videoene viser hvordan man kan bygge noe nytt fra noe gammel og gi det en stil som
moderne tider ikke kan produsere eller bygge, for det er slitt og har sin synlige bruk som man
ikke kan få skapt i dag. finne noe unikt fra gamle minner og tider, og gjøre det om til mitt eget,
skal bli det neste jeg skal gjøre/se etter. kanskje jeg finner det hjemme hos besteforeldrene mine :)

selvrealisering

det å ligge i sengen alene og stirre opp i taket og la takene gå.

la de surre som de vil og se hvor de tar meg.

da er det lettere og finne ut hvor man egentlig vil.

og deretter kan man finne ut hvordan man skal komme seg dit.

alt fra små ting, til store ting.

veien kan være lang eller kort.

det er like skremmende hver gang. for hvor vil de ta meg?

og hvor mye kontroll skal jeg gi dem?

det er slik jeg seg realiserer meg selv og vokser som menneske.

sånn jeg finner ut av hva slags person jeg vil ende opp som.

hvor jeg er i livet og hvor jeg vil.

hva jeg vil bli, hva jeg vil bety for andre og hva som er viktig for meg.

for man kan bare styre tankene sine til et visst punkt. styre dem inn på riktig spor.

føre dem på seperate positive veier, men det å skjeve ut, og ende i en dyp grøft, er alt for lett.

man må være sterk og bevisst.

det tok meg et år før jeg følte jeg hadde kontroll. og selv nå går det ofte galt, de koliderer.

de går over hverandre og jeg vet ikke lenger hva som er viktigst.

vet ikke lenger hva jeg vil.

hvem som bestemmer.

det å ha tankene i sjakk.

ikke la tankene sette deg i sjakk matt.

i de tyngste periodene er det letter å tenke på ingenting og ubetydelige ting.

gjøre det lettere i de vanskligste periodene.

slik jeg holder meg frisk. når alt ser mørkt ut.

holde det enkelt.

men hjernen fungerer ikke på den måten. 

underbevisstheten jobber hele tiden, om man vil det eller ei. 

tankene går hele tiden, de har ingen stoppknapp. dessverre.

men kan bestemme hvor de skal vandre. til et visst punkt.

være målrettet på hvor man styrer dem.

holde fokuset på veien.

for det er mye lettere å trille som en lett ball ned i en spiral, enn og klatre opp igjen.

det er lettere og la seg slippe. ikke ha kontrollen. miste den til tankene.

la dem styre sitt eget løp.

det er derfor det er så skremmende og ligge der i sengen og tenke dypt.

på ting, som faktisk betyr noe og slippe følsene til.

for følsene er et helt annet kapittel, men henger sammen med tankene.

tanker er som perler på en snor.

for hvis man slipper kontrollen og ikke holder snoren sammen,

og vet hvor man har alle perlene.

vil perlene falle en etter en ut fra snoren og lande på følsene med et brak.

i verste fall - med en eksplosjon og følsene vil gå i tusen kans.

akkurat som et knust speil,

som reflekterer tilbake på tankene man ikke lenger har kontroll på.

det er en ond sirkel, ettersom perlene bare vil fortsette og falle.

og speilbildet vil vise deg noe annet, enn hva du så når du hadde kontroll.
vil vise baksiden og alt det negative.
alt blir plutselig seende mørkt ut.
du har tapt. igjen.

ikke noe
verden står stille
tankene løper løpsk
jeg har ikke lenger kontroll
hodet er tomt
men fult

når jeg

ser ut som et ekorn med snus i leppa
med håret bak ørene - en ape
og øynene mine som to innskrumpede frosker


når jeg

drikker vann
spiser ting jeg ikke liker
og svømmer i mine egne tanker


når jeg, er jeg.

mandag

når nedlastningen går sakte
og dagen er lang
alt for lang

humøret er på bunn
det er mandag
og at jeg ønsker er helg

igjen og igjen.

roma close-up

roma er nydelig og anbefales. mye kultur, mye gammel. varmt. god mat og glad mennesker. rett og slett vakkert.

så langt jeg har kommet – så langt jeg har forstått meg selv

da sitter jeg her. tenker. ute regner det og jeg sitter inne med en tekopp. jeg tror jeg har bestemt meg, er ikke helt sikker.

kjenner en blanding av kvalme og spenning i magen. for det går i mot alt jeg står for, men nysgjerrigheten min har vokst, blitt stor. den tar over.

jeg kan ikke huske sist jeg satt meg ned og skrev, men kjenner nå at jeg har savnet det. jeg har vært tom, helt tom, men på en god måte. jeg har hatt det bra, men ikke hatt noe å skrive om, for har ikke tenkt. ikke latt tankene grave dypt, ikke latt de ødelegge.

jeg har klart å holdt kontrollen på dem, jeg har bestemt over dem, JEG har endelig blitt sjef over meg selv. det føles godt, men også rart. har aldri hatt den friheten før og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal bruke den.

jeg har ennå ikke forstått meg selv, men er ikke sikker på om det er meningen. tror ikke det er meningen at noen heller skal forstå meg. jeg er ikke som alle andre og jeg hører det fra forskjellige vinkler. det skremmer meg – hvorfor er jeg så annerledes?

jeg har alltid visst det, men ikke innsett det før nå.

jeg er noe utenom det vanlige, mer komplisert og kompleks – og ikke på den positive måten. det er ikke enkelt å hanskes med, verken for meg eller de rundt meg.

tankegangen som har fått styre meg og ødelegge så mye for meg er på langt nær borte. den ligger bare rett under overflaten og presser på. presser hele tiden. den har ikke klart og lage sprekker ennå, men det har vært nære.

overflaten er så tynn og skjør, og jeg er svak – blitt sterkere, alene. akkurat den veien jeg alltid har håndtert problemene mine. denne gangen har jeg fått tiden jeg trengte, helt alene, som jeg trengte!

selv om jeg ikke vet hvor langt på vei jeg har kommet eller med andre ord; har igjen, har jeg bevegd meg. kommet meg unna meg selv. fått dem på avstand - derfor et nytt syn på dem. er noen ganger som om jeg slåss med mine egne tanker og ikke forstår dem. jeg ønsker å gjøre én ting, men så går det ikke for tankene står i veien. og stopper det hele.

men jeg har bestemt meg, jeg vil prøve. og der kommer den blandede følelsen og tankene surrer. blandingen hvor jeg ikke vet hvem som bestemmer over meg, men allikevel så er det helt klart meg selv! 

jeg vil dette.

jeg er ikke religiøs. tror ikke det finnes en gud eller skaper. tror verken på himmelen eller helvetet.
men jeg tror på universet. jeg tror det er meningen at mennesker ikke skal finne ut av alt, at det skal være noe mystisk og uvisst. noe som holder mennesker i gang og vekker nysgjerrighet.
jeg tror vi mennesker er knyttet sammen på en utrolig innviklet måte. at en tanke jeg slipper ut i universet blir mottat og har en innvirkning på andre. man kan jo kjenne når noen tenker på en og jeg får alltid en spesiell følelse rett før jeg får en melding på mobilen og ser på den i samme øyeblikk. jeg tror ikke det er så mye tilfeldig, vi vet bare ikke helheten.
mennesker er jo verdens mest kompliserte dyr, både med hvor selvstendige hvert individ er, men også på hvordan vi har kontakt med hverandre og tenker. instinktene våres er ikke de samme som andre dyr. de er mer eller mindre borte. og vi eier følelser, begjær og kunnskaper som inget annet vesen på jorda.

som aborginerne i Australia kommuniserte med tankeoverføring. lang ute i ørkenen kunne de sende tanker til hverandre om hvor de var. kun hvis de andre rundt var helt stille og de alle var helt åpne mot hverandre. ingen hemmeligheter, ingenting skjult. jeg tror dette må gå i teorien. bare tenk på hvor lite av hjernen vi bruker, en liten brøkdel. vi har bare ikke funnet ut hvordan vi skal håndtere den enda.

verden

jeg vil reise. oppleve verden. se ting jeg aldri før har sett. kjenne lukter man ikke kan beskrive. se alt det vakre som er der ute. alt det som er nytt. for meg. 

jeg vil se farger i naturen jeg aldri kunne forestilt meg. se dyr jeg ikke hadde hatt fantasien til å finne på. men som lever. der ute i verden. 

føle varmen fra den samme sola skinne på meg, på andre siden av jordkloden. 

jeg vil fly. fly vekk.

jeg vil kjenne verden på hele kroppen. føle hvor stor den er, men likevel så liten. kjenne på det at lille meg kan bevege meg akkurat hvor jeg vil her i den store verden. 

virkelig kjenne på det å dra alene til millioner av mennesker i én storby i India. kjenne på at man aldri egentlig er alene i verden. 

blant så mange, mange flere. 

bare tenk på alle de milliarder menneskene som er der ute. som jeg aldri ser. som jeg aldri vet om eksisterer. som jeg aldri kommer til å vite noe om.

tenk på alle de ansiktene, alle litt annerledes. alle unike. litt utenom det vanlige. som jeg aldri kommer til å se. alle de forskjellige nesene der ute. alle smil som forandrer ansikter ulikt enn meg selv. finner det trist, men også fascinerende. det er umenneskelig og møte alle andre mennesker på jorden. alle forskjellige fra en annen. 

det er så mye jeg ikke vet, men som jeg heller aldri kommer til å få vite. 

skremmende.  

det å starte på et tomt ark. helt hvitt. uten et eneste merke, ikke en gang en flekk. det føles så godt.

en ny start er ikke lett å komme over. du vil alltid ha personer som du ikke kan ta vekk.
familie og familien du velger selv, nettopp venner. noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne tatt bort vennene mine for en stund, med dem følger så mye mer. det følger fortid, glede og tårer. det følger at de vet hvem du er, at de vet når du forandrer deg. det følger med at de vet hver minste lille ting om deg og kan lese deg som en åpen bok. det følger så mye som jeg ikke alltid skulle ønske måtte følge med.

de som du vil ha i livet ditt og som betyr mye for deg. som vil følge deg for alltid og du bare vet at du har noen som støtter deg for resten av livet. den delen føles fantastisk. trygt. alle søker etter trygghet. som du kan støtte deg på og som trenger deg. for den du er.
og nettopp derfor kan du ikke endre deg, ikke gjøre akkurat som du vil. ikke bli den du helt vil.


skulle ønske man kunne startet livet på et tomt ark, totalt blankt. ikke forhistorie eller en brett som minner om fortiden. om det som kunne ha vært.
alt det som ikke er.
at man kunne glemme alt. ikke huske noen ting av hvordan det føltes eller hvordan det var.
jeg vil forandre meg i den retning jeg vil uten å måtte tenke på alle rundt meg. fuck dem.
jeg vil være ego og tenke kun på meg selv. hva jeg ønsker.

jeg visste ikke lenger helt hvem jeg var. etter du tråkket på meg og knakk meg. noe av meg er borte, forsvunnet og jeg har ikke funnet det ennå.
jeg må fikses.
føler meg ikke lenger bare ukomfertabel med min egen kropp, men nå også med jenta som er i den.
jeg har forandret meg, vet ikke når. hvor er hun?

jeg har prøvd for hardt. tenkt for dypt. gravd for langt ned.
ødelagt for meg selv. tankene som tar overhånd.

holder nå alt på avstand, overtenker ikke hver minste ting. bryr meg mindre, det som funker for meg.
for å holde tankene borte.
prøver å finne ut av hva som faktisk betyr mye for meg, og prøve å vise dem jeg er glad i dette.
ha mer kvalitetstid med de beste.

jeg prøver å sette pris på de små tingene i hverdagen som får meg til å smile. tenke positivt, holde smile på og kjenne på kroppen at jeg mener det.
ikke klistre det på fordi jeg føler jeg må.
det skal skje på mine primisser fra nå av.

jeg savner meg selv. og jeg skal finne meg.