femtende april totusenogtretten

Det ringte på. Jeg slapp han inn uten og høre hvem det var. Jeg så ikke på han i det han gikk inn døra, jeg var allerede på kjøkkenet og helte i to glass vann. Vi satt oss ned på de knirkete, gamle, hvite stolene som jeg hadde arvet. På puta jeg satt på var det flekker fra før jeg eide de. Jeg likte det når ting hadde en historie bak seg, spesielt når det kom fra min egen familie. ”Alle er deprimerte til tider”, var det første han sa, jeg merket han så på meg, men orker ikke øyenkontakt. ”Ja”, svarte jeg, mens jeg flyttet på vannglasset jeg stirret ned på. Han klarte alltid å si de riktige tingen, han leste meg rett. Jeg var nede i et sort hull igjen uten og registrere at jeg en gang var på vei ned igjen.

Badet var ikke vasket på flere uker. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet og vasket det overfladiske. Vasken, toppen av doskålen, de mest synlige flekkene på gulvet og speilet. Det var helt rent, ikke en flekk, så sto jeg der igjen og så på mitt eget speilbildet. Sikkert i en halvtime lette etter noe jeg likte, og etter jenta jeg ville være. Men hun var borte, fortapt i seg selv. Jeg likte ikke noe jeg så. Så bare en tom, stygg ingenting som stirret tilbake på meg, jeg kjente henne ikke.

Jeg har blitt lat igjen, klarer ikke konsentrere meg og klarer ikke bestemme meg for hva jeg skal gjøre først. Så ender som regel opp med å bare ligge i senga og titte i taket eller sovne i 15 tiden. Føles ikke ut som jeg har noe liv lenger, ikke noe jeg gleder meg til selv om jeg har flere planer jeg elsker fremfor meg, men alt virker som en evighet til. Akkurat nå virker livet mitt tomt, like tomt som jeg føler meg innvendig. Som jeg har en stor svart stein som ligger på brystet mitt og stadig vokser, som gjør at jeg ikke kommer meg opp. Svartfargen smitter over på hele meg, graver seg ned i hjerte mitt, jeg føler meg som jeg blir i ett med den. Som vi har en tvunget skjebne sammen, for alltid.