så langt jeg har kommet – så langt jeg har forstått meg selv

da sitter jeg her. tenker. ute regner det og jeg sitter inne med en tekopp. jeg tror jeg har bestemt meg, er ikke helt sikker.

kjenner en blanding av kvalme og spenning i magen. for det går i mot alt jeg står for, men nysgjerrigheten min har vokst, blitt stor. den tar over.

jeg kan ikke huske sist jeg satt meg ned og skrev, men kjenner nå at jeg har savnet det. jeg har vært tom, helt tom, men på en god måte. jeg har hatt det bra, men ikke hatt noe å skrive om, for har ikke tenkt. ikke latt tankene grave dypt, ikke latt de ødelegge.

jeg har klart å holdt kontrollen på dem, jeg har bestemt over dem, JEG har endelig blitt sjef over meg selv. det føles godt, men også rart. har aldri hatt den friheten før og nå vet jeg ikke hvordan jeg skal bruke den.

jeg har ennå ikke forstått meg selv, men er ikke sikker på om det er meningen. tror ikke det er meningen at noen heller skal forstå meg. jeg er ikke som alle andre og jeg hører det fra forskjellige vinkler. det skremmer meg – hvorfor er jeg så annerledes?

jeg har alltid visst det, men ikke innsett det før nå.

jeg er noe utenom det vanlige, mer komplisert og kompleks – og ikke på den positive måten. det er ikke enkelt å hanskes med, verken for meg eller de rundt meg.

tankegangen som har fått styre meg og ødelegge så mye for meg er på langt nær borte. den ligger bare rett under overflaten og presser på. presser hele tiden. den har ikke klart og lage sprekker ennå, men det har vært nære.

overflaten er så tynn og skjør, og jeg er svak – blitt sterkere, alene. akkurat den veien jeg alltid har håndtert problemene mine. denne gangen har jeg fått tiden jeg trengte, helt alene, som jeg trengte!

selv om jeg ikke vet hvor langt på vei jeg har kommet eller med andre ord; har igjen, har jeg bevegd meg. kommet meg unna meg selv. fått dem på avstand - derfor et nytt syn på dem. er noen ganger som om jeg slåss med mine egne tanker og ikke forstår dem. jeg ønsker å gjøre én ting, men så går det ikke for tankene står i veien. og stopper det hele.

men jeg har bestemt meg, jeg vil prøve. og der kommer den blandede følelsen og tankene surrer. blandingen hvor jeg ikke vet hvem som bestemmer over meg, men allikevel så er det helt klart meg selv! 

jeg vil dette.