HVERDAGSKOST

Da jeg var liten
   - og dette var min oppvekst

Da beskyttelse ikke beskyttet
Da fravær var bedre enn nærvær
Da stillhet var mer verdsatt enn latter
Da mørke hjalp hun syke

Da jeg var liten
   - og ikke kunne tidsbegrep

Da timer virket som år
Da søvn skapte fremgang
Da dager ble til måneder
Da venting var alt jeg kunne gjøre
Da tunnelen kun ble lengre 
Da sykehuset stadig sendte henne hjem uten forbedringer
Da hun syke aldri ble bedre

Da jeg var liten 
    - og ikke forsto stort

Da alle ordene var usagt
Da stemmen sitter fast i tankene
Da alle rundt én var stumme
Da lyd skapte smerte 
Da forklariger ville gjøre én bekymret 
Da uvitenhet gjorde én mer redd enn noe annet

Da jeg var liten
    - og dette hverdagskost

lyset i enden er skummel
blendende og glovarmt
så jeg skyver det lenger frem
forlenger tunnelen
ubevisst
(men bevisst)

når alt ser lyst ut
er jeg lettere å knuse
lettere å såre
og bli såret
hardere å se mørket fra tunnelen, igjen

følelsene er blandede
(uvisste)
om jeg vil bli blendet eller kullsort
innvendig

går jeg frem er det bare en vei tilbake
det varme er varmt i bare en kort periode
alltid

ender tilbake i mitt sorte hull
alltid

alltid

tunnelen begynner å skrumpe inn
og lyset i enden virker lenger og lenger unna
som dagene går

jeg er igjen fortapt i mine egne tanker
kontrollen er mistet, nok en gang

hjertet bærer igjen den sorte tunge steinen
mer som et fjell nå
borrer seg ned i hjertet
og det svartner

skader de rundt meg mer enn meg selv
men jeg hater det mer enn noen

en byrde så tung og bære, som bly
med et hjerte sort, som kull

selv så vakkert univers hjerte mitt slår i.

det høres kanskje rart ut, men jeg lengter tilbake til det mørke stedet. der jeg hadde kontroll.
lengter etter suget og tungheten i magen at kroppen var så ør av slitenhet at jeg sovnet på flekken.
tungden ga en trygghet om at jeg enda var her på jorda, fysisk gikk på overflaten av denne planeten.
savner det sorte hullet som sugde alle andre tanker ut av hodet og inn i magen for så å bare konsentrer meg om mat, all fokus på kalorier for den eksakte dagen.
tomheten.

jeg er ikke mer glad nå, så hvorfor ikke gå tilbake til der jeg følte meg litt bedre(?).
der jeg sov godt halve dagen, har ikke noe liv uansett.
det ser lyst ut.


men jeg vil ha tilbake den svarte tunnelen der det ikke en gang var en ende.
selv så vakkert univers hjerte mitt slår i.

liker så godt å ha et sted som jeg kan uttrykke meg akkurat som jeg vil
hvor jeg ikke kan se ansiktene til dem jeg kommuniserer med
at jeg ikke kan se reaksjonen, ansiktsuttykket.

jeg har ingen motivasjon til å gjøre noenting lenger
eneste jeg vil er å gå turer ved havet
gjemme meg bort fra verden
fra alle folk
fra realiteten
fra alvoret
fra alt som skremmer meg.

trenger sårt noe som kan gi meg motivasjon
få meg ut av feriemodus
frem i lyset, til en forandring.

jeg trengs og syns.

femtende april totusenogtretten

Det ringte på. Jeg slapp han inn uten og høre hvem det var. Jeg så ikke på han i det han gikk inn døra, jeg var allerede på kjøkkenet og helte i to glass vann. Vi satt oss ned på de knirkete, gamle, hvite stolene som jeg hadde arvet. På puta jeg satt på var det flekker fra før jeg eide de. Jeg likte det når ting hadde en historie bak seg, spesielt når det kom fra min egen familie. ”Alle er deprimerte til tider”, var det første han sa, jeg merket han så på meg, men orker ikke øyenkontakt. ”Ja”, svarte jeg, mens jeg flyttet på vannglasset jeg stirret ned på. Han klarte alltid å si de riktige tingen, han leste meg rett. Jeg var nede i et sort hull igjen uten og registrere at jeg en gang var på vei ned igjen.

Badet var ikke vasket på flere uker. Jeg tok meg selv i nakkeskinnet og vasket det overfladiske. Vasken, toppen av doskålen, de mest synlige flekkene på gulvet og speilet. Det var helt rent, ikke en flekk, så sto jeg der igjen og så på mitt eget speilbildet. Sikkert i en halvtime lette etter noe jeg likte, og etter jenta jeg ville være. Men hun var borte, fortapt i seg selv. Jeg likte ikke noe jeg så. Så bare en tom, stygg ingenting som stirret tilbake på meg, jeg kjente henne ikke.

Jeg har blitt lat igjen, klarer ikke konsentrere meg og klarer ikke bestemme meg for hva jeg skal gjøre først. Så ender som regel opp med å bare ligge i senga og titte i taket eller sovne i 15 tiden. Føles ikke ut som jeg har noe liv lenger, ikke noe jeg gleder meg til selv om jeg har flere planer jeg elsker fremfor meg, men alt virker som en evighet til. Akkurat nå virker livet mitt tomt, like tomt som jeg føler meg innvendig. Som jeg har en stor svart stein som ligger på brystet mitt og stadig vokser, som gjør at jeg ikke kommer meg opp. Svartfargen smitter over på hele meg, graver seg ned i hjerte mitt, jeg føler meg som jeg blir i ett med den. Som vi har en tvunget skjebne sammen, for alltid. 

sett gjennom alt nå
sett gjennom hele våres historie
sett hvor vi knakk sammen og skilte våre veier
sett hvor vi burde gjort dette så mye lenger før
sett hvor fæle vi var mot hverandre og ikke behandlet hverandre verdig
sett hvor vi ødla hverandre og lagde arr for alltid
sett hvor barnslige vi var, hvor urealistiske og i drømmeverden vi trodde vi var
sett du dyttet meg ned i det mørke igjen, hvor jeg ikke kjenner meg selv igjen
sett du moste meg og fikk meg til å bli en knøttliten ingenting

sett hvor langt fra denne tilstanden jeg har vært det siste året


sett at ansiktet mitt var mer fylt av tårer enn smil da du var i livet mitt
sett hvordan du såret meg og jeg deg, gang på gang.
sett hvor ond jeg var og skjønner ikke at dette var én gang meg.

sett hvordan du gjorde meg sterkere og hvordan jeg ble den "mektigste" og hadde overhånd til å såre deg, gjøre deg skikkelig vondt
sett hvordan det gjorde meg godt og hvor uten samvittighet jeg var

sett hvordan det hele startet så utrolig teit og ente enda dummere
sett hvor umoden og uinteligent jeg var, hvordan du fikk denne dårlig siden ut av meg


sett hvor bra person jeg faktisk er, uten deg, hvor flott jeg har det og hvor fantastisk jeg føler meg
sett hvordan jeg klarte å endelig stå opp for meg selv og si mine meninger ærlig, rett frem
sett hvordan jeg har forandret meg, utviklet meg til noe så mye bedre, så mye mer selvstendig, så mye mer fri, så MYE mer sterkere