lyset i enden er skummel
blendende og glovarmt
så jeg skyver det lenger frem
forlenger tunnelen
ubevisst
(men bevisst)

når alt ser lyst ut
er jeg lettere å knuse
lettere å såre
og bli såret
hardere å se mørket fra tunnelen, igjen

følelsene er blandede
(uvisste)
om jeg vil bli blendet eller kullsort
innvendig

går jeg frem er det bare en vei tilbake
det varme er varmt i bare en kort periode
alltid

ender tilbake i mitt sorte hull
alltid

alltid

tunnelen begynner å skrumpe inn
og lyset i enden virker lenger og lenger unna
som dagene går

jeg er igjen fortapt i mine egne tanker
kontrollen er mistet, nok en gang

hjertet bærer igjen den sorte tunge steinen
mer som et fjell nå
borrer seg ned i hjertet
og det svartner

skader de rundt meg mer enn meg selv
men jeg hater det mer enn noen

en byrde så tung og bære, som bly
med et hjerte sort, som kull